Jeg gikk rundt med fire boikottklistremerker. (Fikk fire av Gry, som ikke hadde fått mange nok og derfor var litt gnien.) Kiwi, for eksempel, har skrevet til meg og sagt at varene fra Israel skal være tydelig merket. Altså det nest beste alternativet når varene ikke blir fjernet. I dette tilfelle måtte jeg ned i knestående for å lese at fire kasser fristende gule var fra terrorstaten. Skriften var nærmest usynlig.

Fra knestående dro jeg meg opp i stående og tok frem min siste boikottlapp. Jeg har ikke lange negler og sliter med å skille merket fra limet. Jeg derimot klister meg til kassene og hver gang en kunde nærmet seg klemtinene så smilte jeg og sa:

– Vet du at disse kommer fra Israel?

Og her skjer det som varmer en som meg. Ingen plukket! Det er sant!

Den første hørte litt dårlig og så litt irritert ut. Da han hørte hva jeg sa kastet han et blikk full av avsky mot kassene og sa: «Jeg skal f … meg ikke ha den dritten! De prøver å selge oss poteter fra Israel. Veit du det?»

Jeg bekreftet det. Mannen gikk uten et nikk og jeg ble stående i ren og skjær glede over hans reaksjon.

To damer strakte hender mot kassene. Jeg sa til dem på samme måte som sist. Begge to trakk seg unna og sa at sånn det nå var «der nede», ville de ikke ha noe fra Israel.

Jeg hang i frukt og grønnsakavdelingen litt til. En ungdom skulle til å plukke med seg noen, men så ble han oppmerksom på den lille boikottlappen (unge har jo godt syn), og avbrøt handelen.

I aldeles brutale tider er det disse små glimt av solidaritet som gjør at jeg ikke mister motet og legger meg under dynen og hylskriker!