Den ene optimisten etter den andre forteller oss at verden som vi kjenner den vil være forandret innen fem år, og alle som kan titulere seg som ekspert forteller oss at dette er et tog vi må hive oss på før det er for sent. Men hvorfor roper vi ikke minst like høyt om lesing og skriving, også som fremtidsferdigheter?

Som lærer får jeg tydelige beskjeder om at KI er noe elevene mine skal lære å bruke. Hvordan de skal bruke det, til hva, og innenfor hvilke rammer, det er det vanskeligere å få svar på. Og jeg er helt sikker på at KI er noe vi skal bruke i fremtiden. Men om jeg kunne gi bare ett råd til foreldrene, så ville det absolutt ikke handlet om kunstig intelligens, selv om det er fint å kunne få chatrobotene til å lystre. Det viktigste du og jeg kan samarbeide om å lære barnet ditt, er å bli glad i bøker.

Lesing kan man begynne med når barna er helt små, og for dem er det lystbetont! En baby kan se kontrastene på bildene, ettåringen kan peke på nesa, øynene og sauen, og toåringen kan fint følge med på historier som minner om dens egen hverdag. Barn som leses for fra de er små, utvikler et langt større ordforråd enn dem som ikke blir lest for. Et godt ordforråd handler ikke bare om å være forberedt til skolestart, men også om helt sentrale ferdigheter for å mestre livet, som å kunne sette ord på meninger, tanker og ikke minst følelser. En bedre gave enn et stort ordforråd kan vi knapt gi barna – selv i disse KI-tider.

Skal vi på skolen få tenåringer til å lese, er motstanden uutholdelig stor, selv om nytten er enorm. Alt på over femti sider oppleves som en murvegg, og finnes det en film basert på boken, så vil den ni og en halv av ti ganger alltid være mer fristende. Samtidig så kan jeg, med mine enorme lærerverktøykasse, ikke komme på en eneste ting som vil ruste tenåringer bedre til å bli bedre lesere, bedre skrivere eller bedre tenker enn det å velge å omgås med tekster, og spesielt bøker. Men det grunnlaget bygges best når barna er små – hjemme, og i barnehagen.

Mens skoler og barnehager investerer i digitale verktøy for å ruste barn og ansatte for fremtiden, så bygges skolebibliotekene og boksamlingene ned. For penger er ikke en ubegrenset ressurs, og digitale verktøy er fremdeles relativt dyre. Tenk om vi fikk en folkeaksjon for bøker, som rett og slett krevde at barna skulle bli gode lesere? Om bokbransjen og bibliotekene bare ett eneste år fikk techselskapenes markedsføringsbudsjetter for å fortelle verden om lesingens enorme ringvirkninger? Om alle lærere i alle fag ble sendt på leselystkurs, før KI-kurs?

Jeg er ikke KI-motstander, men jeg er motstander av en del av det KI gjør med oss, og kanskje særlig i skolen. Vi delegerer bort meningsfulle aktiviteter vi kunne ha lært mye av å gjøre til KI, fremfor å gi den de superkjedelige rutineoppgavene. Og kjedelige rutineoppgaver er det faktisk veldig få av i skolen, fordi vi hele tiden har læring som mål. Det tar elevene mine ett minutt å gi språkmodellene nok informasjon til at robotene kan produsere en hel tekst for dem, men målet vårt er jo ikke at elevene skal produsere en tekst. Målet vårt er at elevene skal lære av å produsere en tekst. Vi vil at de skal lese seg opp, formulere seg, klø seg i hodet, formulere seg på nytt, velge og velge bort innhold og prøve å skape den beste versjonen av budskapet sitt. Det vil jeg at du som forelder skal vite, når vi lærere iblant gremmes over det massive KI-presset. Det er mye god læring i god lesing og god skriving, og poenget er ikke å unngå å bruke roboten, men å velge å bruke hodet.

Det er enklere å være glad i noe man er god på, og det er enklere å være god på noe man er glad i. Derfor er en av oppgavene som skolen og foreldrene bør stå sammen om ganske trivelig, og en gave å gi ungene våre: Selve lese- og skrivekjærligheten.