Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er gått 200 dager. Barn myrdes, barn lemlestes, barn mister søsken, foreldre, besteforeldre, hele familien sin. Barn lider, barn sørger, barn savner. Det er uutholdelig, likevel vi må prøve å ta inn over oss barns smerte selv om det gjør uendelig vondt.
Lille Omar som ser på den modige kameramannen mens tårene triller: «Jeg orker ikke mer, jeg sverger, jeg orker bare ikke mer. Kan noen bare få slutt på dette helvetet?» De to små søstrene som sitter på en seng, skadet, ser seg desperat rundt etter et kjent ansikt. De finner ikke noe kjent ansikt. Hvor vondt gjør det ikke?
Hvem er vi hvis vi tier nå, ordfører?
14.000 barn er drept dette halve året. Tallet er nok mye høyere. Ingen har tall på alle barna som fortsatt ligger under tonnevis av sement da huset hvor de lå og sov ble truffet av en bombe og raste over alle som lå og sov. Sara på 13 var en av de som ble reddet ut av heltemodige frivillige. Sara forteller hvordan hun lå ved siden av bestemoren sin som var død, blod over alt, hun så ikke brødrene sine, hun så ikke mamma, ikke pappa. Hele familien til Sara døde. Hun var den eneste som overlevde.
Derfor støtter jeg Israel!
«Jeg ville også dø»
Sara er ett av de minst 17.000 barna som nå er alene på Gaza. Sårbare barn. Redde barn. Hvordan overlever barna alene i dette infernoet? Noen av barna blir tatt vare på av andre voksne, som familier alltid har gjort i Palestina. Men nå er situasjonen så desperat, nøden så stor, forholdene så krevende for alle at det er vanskelig å ta vare på flere barn.
Et Tønsberg helt uten barn?
Lille Amira og søsteren Nadia ligger i et telt hvor en hjelpeorganisasjon prøver å ta vare på barn som har mistet alle. De to barna er i sjokk, de gråter hele tiden. Hvordan trøster man? 500 helsepersonell er drept på disse månedene. Sykehus og klinikker lagt i grus. Noen sykehus fungerer på et visst nivå. Noe helsepersonell kommer fortsatt på jobb. Eller de er alltid på jobb. De gjør det de kan med de begrensede midlene de har.
«Vi har tatt deres land!»
Tiårige Hanna har fått hjelp. Hun måtte amputere begge beina. Kanskje var hun et av barna som måtte amputere beina uten bedøvelse? Hanna gråter, gjemmer ansiktet i hendene: «Vær så snill, gi meg beina mine tilbake. Jeg vil ha beina mine tilbake, vær så snill». Gaza hadde et fantastisk proteseverksted som kunne hjulpet Hanna med proteser. Det er lagt i ruiner. Hanna er heldig hvis hun ikke får infeksjon i sårene etter operasjonen. Så mange barn dør i tiden etter operasjon på grunn av at sårene blir infisert og hjelpen er umulig å få.
Norge er forpliktet til å bidra til å forhindre Israels folkemord
Syke barn får ikke hjelp
Når helsevesenet legges i grus er det ikke bare krigens barn som ikke får tilstrekkelig hjelp. Barn som lider av kroniske sykdommer, som har kreft, som har infeksjoner får heller ikke hjelp. 90 prosent av barna på Gaza har en eller annen form for infeksjon. Infeksjoner som er lette å kurere hvis medisiner var tilgjengelig. Det er de ikke. Israel opprettholder blokaden som ble innført for 16 år siden.
Israels folkerettslige legitimitet
Frykten ligger som et tjukt teppe over barn i Gaza. De har flyktet fra det ene stedet til det andre. Aldri noe trygt sted. De lever et liv hvor de har mistet alt. Hjemmene ligger i grus, skolene er borte, moskeene, kirkene, museene, kulturinstitusjonene, alle minner, all historie er jevnet med jorden. Hvordan ha tro på at det finnes en fremtid, hvordan skal barna opprettholde håpet om at noen er der til å ta vare på seg?
En stor andel av barna på Gaza sulter. Barn dør av sult. Sult brukt som våpen i krig. De hadde ikke trengt å sulte. Ingen barn trenger å dø. Ingen barn trenger å stå i matkø og risikere livet for en porsjon med ris. Det er villet politikk, det er ondskap, det er umenneskelig. Maten finnes, men den står på den andre siden av grensen.
Barna på Vestbredden
Tortur, fengsling, henrettelser, massegraver
De psykiske konsekvensene for barna er umulig å overskue. Alle barn på Gaza er traumatiserte. På Gaza har våren også kommet. Det skulle vært gule blomster overalt på Gaza nå. Den vakre røde valmuen skulle preget landskapet. Valmuene er under ruinene. etter bombene kom bulldoserne. Sammen med valmuene ligger også alle de udetonerte missilene. Vi må ikke gi opp. Vi må fortsette å slåss for at Gaza skal bli fri. For at barna skal få gå til sengs uten å være redde, mette og glade. Myrderiene må stoppe nå, blokaden må oppheves, okkupasjonen må ta slutt.
Norge må gjøre mer, mye mer. Palestina må anerkjennes som stat. Hvis ikke tiden er nå, når? Oljefondet må ut av Palestina og norske våpen skal ikke brukes på Gaza! Vi må holde våre politikere ansvarlige. Vi skal fortsette å heve stemmen for barna i Palestina så lenge de ikke har fått innfridd sine rettigheter til et liv i frihet fra all undertrykking og vold. Barna på Gaza er slitne, de er trøtte. Deres kamp er vår kamp. La oss ikke miste håpet. Sammen med alle de hundretusener som i dag står opp for en rettferdig fred i Palestina, som viser solidaritet, skal vi fortsette å slåss. Sammen med alle de små og store heltene på Gaza. Vi kan hente pågangsmot og kraft fra palestinernes egen motstandskraft.