INNI MITT HODE
Jeg har liksom sett på dem som overfladiske og uten substans. Farmen har jeg sett på en gang iblant, men kun i finaleuken, når alle intriger og kjefting er over.
Men i fjor var det noe som skjedde med meg. Kan det være midtlivskrise? Jeg vet ikke …
Jeg legger all skyld på min svigerinne Kari. For litt over et år siden spurte Kari: «Har du ikke sett Kompani Lauritzen?» og nærmest i samme åndedrag: «Har du ikke sett Forræder?». Dette var realityserier som jeg visste var populære, men som ikke interesserte meg.
Et litt langdrygt «nei» var det jeg hadde å komme med, og følte meg faktisk litt utenfor. Det var jo ikke samme schwungen over mitt egentlige svar om at jeg heller så på Debatten eller Dagsnytt 18 på trauste NRK.
Så da måtte jeg jo ta en titt, da … Jeg dro hjem og tok i bruk min lite brukte TV2 Play-app, og en ny verden åpenbarte seg inni mitt hode. Og det er bare å innrømme at jeg ble hekta. Skikkelig hekta.
Det ble både en og to og tre og fire episoder med kjendiser som ville i uniform og bli bedre versjoner av seg selv. Så ble jeg enda mer hekta på å se de mer ukjente unge voksne som hadde enda mer å by på i samme konsept.
Og så var det Forræder, som utfordret både moral og nysgjerrighet, med episoder som ble slukt i løpet av noen korte vinterdager. Og nå? Nå gjør Spillet på TV2 meg så sliten at jeg hele tiden bestemmer meg for å slutte å se på. Men så skjer det jo hele tiden noe som gjør at jeg må følge med likevel.
Reality-serier er vel populære fordi vi seere skal kjenne oss litt igjen, samtidig som produksjonene gir oss en mulighet til å koble av og flykte fra hverdagen. Når vi ser på disse seriene, kan vi glemme våre egne bekymringer og utfordringer for en stund. Det er alltid noe som skjer, enten det er konflikter mellom deltakerne eller uventede vendinger i handlingen. Jeg har vel innsett at disse seriene har mer å by på enn jeg først trodde.
Nå velger jeg i tillegg å ta det med knusende ro – jeg er ikke alene. Og neste gang jeg møter svigerinnen Kari, så kan jeg faktisk delta i diskusjonen om hvem som er den fortjente vinneren i årets sesong av kompaniet eller Spillet.
«Påsa?» Øøøøh, ja …
Bør en sekk eller veske få et sete for seg selv?
Høyre hånd rakk å reagere og møtte bakken først «Du er ikke den første i kveld,» sa sykepleieren.
Er drømmen en kajakk?
